Vårt lavere egos prinsipper

Vi går alle å rundt å lengter, vår lengsel er forskjellig og løses på ulike måter. Det finnes en fellesnevner. Lengselen kommer fra det dypeste i oss. Et sted mange av oss ”tror vi har mistet” nøklene til. Men, har vi det? Eller er det bare en bortforklaring for å slippe å ta tak i vår inneste av følelser?

Sår språk er noe de fleste kjenner igjen, enten fordi en har det selv eller kjenner noen som har det. Sår språk er nemlig, det du aldri gir slipp på. Når en snakker år ut og år inn om nettopp samme tema. Tidligere har jeg forbundet sår språk med helsen fordi jeg selv har opplevd mennesker som ikke har noe annet å snakke om enn helsen. De er nesten redde for å bli kurert fordi da vil de ikke lenger ha noe å snakke om. En kan lett sette seg på sin høye hest å si det må være et fattig liv. ( det er ikke det for dem det gjelder).

Vi mennesker ønsker så gjerne å utvikle oss. Vi går på kurser og leser bøker. Vi glemmer en vesentlig faktor i den åndelige utvikling. Vi kan ikke hoppe over vår sanne natur. Evolusjonens bue finner vi ut hvor vi egentlig befinner oss. La oss si det på en annen måte. Hvis vi ikke har så mange liv bak oss, kan vi ikke forvente å ha ervervet erfaringer på alle områder. Det er nettopp derfor vi inkarneres på nytt og på nytt.

Den andre siden

De fleste av oss kjenner i større og mindre grad til vår ukjente hverdag. Mange har fulgt med på Åndenes hus, lest Margit Sandemos bøker, dermed fått et aldri så lite innblikk i hva dette er.

Det finnes en dimensjon de fleste av oss er forskånet fra å se. I filmen Constantine, ser vi så vidt et lite glimt av dette. Denne dimensjonen eller virkelighet lever mange barn. Barn med ADHD og Asbergers.

Svært ofte blir barns fantasi avfeid med ”du vokser det nok av deg skal du se”. Hos noen gjør det ikke det. Foreldrene oppsøker leger, psykologer og hva det nå enn måtte være, uten å bli møtt med forståelse. En lang kamp begynner.

Forståelsen av dens ”paranormale” betydning mangler. Disse barna opplever den dimensjon som finnes parallelt med vår hverdag.

Vi liker å tro at det vi ser er hva som er virkelig. Vi har ingen referanser som tilsier at vi kan forstå de barna i begge disse verdener.

Vi påtar oss roller og rolle mønster i livet. Hvis vi ser på dette utfra familie rolle mønstret. Så må nødvendigvis en være far, den ansvarlige. Mor, som støtter og trøster, og barn. Deres rolle varierer utfra deres nummer i søskenflokken. Vår hverdag er bygget opp, nettopp etter dette mønstret. Men, spørsmålet blir, er vi klar over dette? Eller går dette på "autopilot"? Et fenomen verdt å titte litt mer på.

Hva vil det si å elske noen ut fra dette prinsippet? Dette er en type kjærlighet som går på tvers av tid og rom. Den oppleves som en indre kjærlighet, mens den på samme tid oppleves utenfor og bortenfor.

Jeg bruker å definere kjærligheten etter to kategorier. Den ene er vår fysiske kjærlighet, de fleste opplever den gjennom forelskelse og våre forhold i livet.

Den andre er den guddommelige kjærligheten, som svært få – får mulighet til å oppleve. Men, har man først opplevd denne, så blekner det meste annet i livet.

Vi skal alle streve etter å få kjærlighet til alt. I bibelen, så står det. Elsk din neste som deg selv. Dette er svært riktig.