Jeg synes det er svært betenkelig at åndelige retninger kan forholde seg så ekskluderende ovenfor andre. Guddommelig kjærlighet er å inkludere alle, uansett hva de måtte stå for, men jeg finner svært ofte – at de som representerer en eller annen form for åndelig retning, religion eller organisasjon, så praktiseres en skepsis.

Hvem kan med sikkerhet si, de er den rette veien. Det er mange veier som fører frem, skal man da se ned på andre, som følger andre veier. Er ikke målet det samme, oppnå en forståelse for hvordan ting henger sammen?

Musikk er noe vi alle bruker i ulik grad. Musikk gjør oss glad, utrykker våre lengsler og tar oss med inn i drømmenes rike. Musikk er en måte å formidle de indre følelsene, foretelle gjennom tekst budskap en ikke får frem.

Livet er det vanskelige balasestykke. Blir vi noen gang tilfreds. Vi mennesker er uhyre vanskelig å tilfredsstille. Når vi får det vi tilsynelatende ønsker oss, så er det noe annet vi vil ha - eller vi finner ut at det passer oss ikke likevel. Er vi da til å bli klok på?