Slik ble sluttten på forrige del.

Enten vil det eller ikke, så er det en stor del av hverdagen. Er vi for feige til å undersøke fenomenet nærmere? Eller bare koker det bort, til neste gang vi blir konfrontert med det på nytt? Hva er vi egentlig redde for? Det har vært med oss fra tidenes morgen. Livet er så mye mer enn vi ser, hvis vi bare tar oss tid til å undersøke.

Frykter du andres reaksjon, eller kjennes det ukjente så rart ut?

De har vært med oss siden tidenes morgen, så hvorfor ikke ta skrittet ut i dette ukjente landskap, la følelsene dine kjenne denne vibrasjonen rundt deg. Denne utviklingen kommer helt klart til å fylle et tomrom i deg, samt åpne opp for mye spennende.

Er ikke det bare en travel tilværelse, hvor man streber hele livet etter en illusjon?

En vag drøm, som forsvinner.

Vi blir fort opptatt, glemmer båndene, kjærligheten osv...Så sitter vi der, i en meningsløs verden, hvor spørsmålet atter kommer tilbake. Hvorfor? Det må være noe mer enn dette! Ja det er det. Du må bare ta deg tid til å kjenne på dine innerste følelser og ikke glemme deg selv, i en travel tilværelse, hvor alle haster forbi.

Når vi da en gang kan få et lite pust i bakken, må vi atter ta fatt på det forsømte. Så er snøballen i gang igjen. Følelsene blir glemt, det må til for å overleve, hevder mange. Overleve hva?

Det stod en gammel mann utenfor døren til spåkafen (på Magnor). Han var lutrygget og tynn. Årene hadde fart hardt med han. Han fektet med to pinner i været, så ned mot bakken. Han peilet inn energiene som var rundt i lokalet.

Han gikk frem og tilbake, på kryss og tvers. Han gikk tydelig fullstendig opp i det han holdt på med. Jeg har sett andre peile inn energier også, men dette var noe annet. Det var noe med det han gjorde som fikk meg til å grøsse.

Jeg klarte ikke sette fingren på hva det var med en gang. I det han kom inn så jeg det.