Er ikke det bare en travel tilværelse, hvor man streber hele livet etter en illusjon?
En vag drøm, som forsvinner.
Vi blir fort opptatt, glemmer båndene, kjærligheten osv...Så sitter vi der, i en meningsløs verden, hvor spørsmålet atter kommer tilbake. Hvorfor? Det må være noe mer enn dette! Ja det er det. Du må bare ta deg tid til å kjenne på dine innerste følelser og ikke glemme deg selv, i en travel tilværelse, hvor alle haster forbi.
Når vi da en gang kan få et lite pust i bakken, må vi atter ta fatt på det forsømte. Så er snøballen i gang igjen. Følelsene blir glemt, det må til for å overleve, hevder mange. Overleve hva?
Rart egentlig, vi haster oss gjennom livet, uten å tenke. Når først tankene kommer, kaster vi de raskt til side, fordi de stiller ubehagelige spørsmål.
Hvorfor? Ja, det vet du selv. Livet er en lang modningsprosess. Stadig søken etter røtter, noe å bygge videre på. For hvert trinn, en ny utvikling, et nytt landskap å skue.
Et nytt frø skal spire, gi det næring, pleie og omsorg. Da blir veien lettere. Du skal ikke overbeskytte, det må få prøve sine vinger selv.
Tro hva du ikke tidligere var mulig. Først da vil vår verden åpenbare seg for deg. Det vil kanskje være skremmende til å begynne med. Alt du trodde på tidligere vil være i forandring. Vår verden er annerledes. Vår energi er på tvers av tid.
Hvor langt du vil nå, kommer helt an på deg selv. Hvilke blokkeringer er du villig til å jobbe med? Ingen av oss er Gud. Feil kan vi alle gjøre, storheten er å innrømme det.
Det nytter ikke å bruke det som en unnskyldning for å la være å gjøre noe med det du føler er vanskelig. Her er det åpenbart noen utfordringer. Ta i mot dine veiledere med et åpent sinn. Hvis du føler for å stille spørsmål, så gjør det, men ikke la det bli tåpelige spørsmål om uvesentlige ting.
Du bør heller ikke være for skeptisk til det budskap de gir deg. Det hemmer kraften i deg og stenger for den kanalen som har åpenbart seg.
I perioder vil du føle deg rotløs, uten bakke kontakt og forvirret. I en tilstand hvor du ikke vet hva du skal tro. Fortvil ikke, dette er en viktig del i din prosess. Alle gjennomgår den, enten tidlig i livet eller sent. Jo mer bagasje man tar med seg fra tidligere liv, desto tidligere kommer disse tingene i livet.
Andre inkarnerte personer, det vil si andre personer som har lev før, men mangler utvikling, svirrer rundt som materialistiske personer - uten en tanke for hva som faktisk finnes utenfor rekkevidden. Men, hvor ofte møter vi ikke personer som vi nylig har tenkt på? Eller som sier den samme setningen... Uten at vi legger noe mer vekt på det!
Enten vil det eller ikke, så er det en stor del av hverdagen. Er vi for feige til å undersøke fenomenet nærmere? Eller bare koker det bort, til neste gang vi blir konfrontert med det på nytt? Hva er vi egentlig redde for? Det har vært med oss fra tidenes morgen. Livet er så mye mer enn vi ser, hvis vi bare tar oss tid til å undersøke.
Frykter du andres reaksjon, eller kjennes det ukjente så rart ut?
