Det var en dyster energi, bak hans venstre skulder.  - Hva er nå dette for noe, sa jeg til meg selv! Han fektet med pinnene inne også, gikk rundt for å kjenne hva skags energier vi hadde. Deretter konstaterte han, at vi hadde fått noen uønskede på besøk, utenfor døren vår. Det kan jeg nok være enig i.

Jeg har kastet en liten spell (beskyttelsesformular) for å motvirke det hele for litt siden. Det er lenge siden jeg har møtt noen med denne type energi. Jeg blir nødt til å trå varsomt her. Jeg så på den energien, det var som om jeg ble møtt med en mur, den var ugjennomtrengelig.

Han la tingene sine fra seg. Det føltes som om jeg ble kastet ut i et tomrom. Alt rundt meg foregikk over hodet på meg, som om jeg satt på utsiden av et glass vindu å tittet inn. Jeg ble kvalm og uvel. De andre så det var noe, men sa ingenting.

Jeg ristet på hodet. Nå får jeg ta ondet ved roten, tenkte jeg og sa: Nei, jeg får hilse på de som kommer, sa jeg og reiste meg.

- Hei og velkommen, jeg er Ann - Kristin, sa jeg. Kom inn å sett dere ved bordet. Vil dere ha noe å drikke, litt kaffe eller noe annet? Denne lørdagen var vi mange på spåkafen. Det var mer eller mindre fult rundt bordet, så vi hentet frem noen nye stoler. Han valgte å sette seg på skrått ovenfor meg. Han fortalte om sin reise til Egypt, hvordan han reiste jorden rundt for å samle gjenstander.

Man finner mye rart på slike reiser, hørte jeg han si spøkefullt. Jeg mistet et øyeblikk konsentrasjonen. Det han hadde lagt fra seg, forvirret meg. Noe var galt, fryktelig galt. Hvor galt, tok det ikke så lang tid å forstå.

Jeg hørte meg selv si, kan noen være så snille å hjelpe meg. Det skjer noe jeg ikke har kontroll på. Jeg føler jeg blir trukket ut av kroppen min. Jeg er ikke her lenger. Kan noen se hva som skjer?

Jeg var forundret over å ha stemme å snakke med. Jeg var ikke sikker på at noen ville høre hva jeg sa.

Jeg følte jeg ble trukket ut av kroppen min, jeg kjente hvordan det gikk rundt i hodet på meg, hvordan jeg ble trukket oppover, mot min vilje. Eller kanskje jeg ikke hadde noen vilje? Jeg var paralysert. Halve meg var utenfor, som om det var to Ann - Kristin som tenkte, dette er ikke bra, noen må gjøre noe. Jeg kan dø, hvis det ikke skjer noe. Jeg er ikke redd for døden, men dette er ikke den måten jeg vil dø på. Hvis jeg dør nå, vil det skje forferdelige ting. Jeg kommer ikke i noe varme, det vil være...

Panikken steg i meg. Svetten piplet frem i pannen på meg. Hjertet banket hardt i brystet på meg. Tårene presset på, dette ble for mye for meg. Jeg følte det var vanskelig å puste. Jeg mer eller mindre gispet etter luft, som om jeg ble kvalt. Men det var ingen som holdt over halsen min.

Dette kom utenfra eller innenfra. Jeg vet ikke. Kate, som satt rett ovenfor meg, utbrøt samtidig som meg, se på Ann - Kristin, se på øynene hennes, se da. Hun nesten ropte ut de siste ordene i panikk. Ser dere det? Spurte hun. I det samme slapp det taket.

Jeg ble brutalt kastet tilbake til meg selv. Jeg datt bakover mot ryggen på stolen. Så brutalt ble jeg kastet tilbake at jeg var sikker på å gå overende med stolen. Jeg datt bakover mot ryggen på stolen. Samtidig klamret jeg meg fast i bordet.

Jeg grep tatt i cola flasken. Tok noen store slurker og forsøkte å summe meg. Jeg reiste meg opp, jeg må bort. Panikken hadde ikke sluppet taket. Tårene trillet, jeg skalv. Jeg måtte for meg selv, sjanglende gikk jeg på bakrommet.

Det var som å være full, eller bedøvet på noe. Alt gikk i sakte film. Inni meg ba jeg en stille bønn. Nå må de hellige makter stå meg bi, for jeg trenger hjelp.

- Hjelp hva skjer, spurte jeg ut i luften.

- Du er offer for en Psykisk krig.

- Krig?

- Du må påkalle de andre hjelperne dine. Nå trenger du all den beskyttelsen du kan få. Dette er mektige saker. Noen ønsker livet ditt og kreftene dine. Din ungdomskraft, mulighet til å få barn, er et viktig moment.

- Jeg ristet på hodet. Kan det være alkymister innblandet? Spurte jeg.

- Uten å svare på spørsmålet mitt, sa ånden: Du må påkalle den sortkledde. Han er den mannen som lagde ringen din. mannen som har voktet ditt liv, i flere tidligere liv, men da i en annen skikkelse. Han var Indianeren.

Jeg satt taus, bare stirret ut i luften. Det hele var så uvirkelig, samtidig visste jeg at nå var ikke tiden inne for å dvele ved det som skjedde. Jeg måtte gjøre noe.

I tur og orden kjente jeg hvordan hjelperne mine kom en og en. Jeg kjente hvordan brystet snørte seg sammen, jeg var ydmyk og følte meg privilegert. Det ble svært mange, flere enn de hjelperne jeg hadde kontakt med.

Det må være store krefter på gang nå, siden dere er så mange. Ja, svarte den ene og la til, dere er også mange. Jeg skrev ned symbolet inni ringen min på en lapp, deretter skrev jeg en beskyttelses formular, som jeg la innenfor skjørtelinningen.

Måtte de gode kreftene stå meg bi og beskytte meg fra alt ondt. Jeg er lyset, de gode og den rene kraft. Ingenting kan lenger røre meg. Alle mine hjelpere er her og vil beskytte meg.

Deretter reiste jeg meg opp, ristet litt på hodet. Det var som om jeg trengte en forsikring på at jeg var meg selv. Jeg gikk tilbake til de andre. De så storøyd på meg. - Går det bra med deg, spurte flere av de. Ja, det var bare litt kraftig kost. Svarte jeg.